Den 3. juni 2014 var jeg den stolte eier av MC lappen. Les om mine erfaringer og opplevelser på motorsykler jeg har eid så langt
Min første sykkel – Yamaha XVS 1300
Den sykkelen som sto og ventet på meg hjemme den dagen lappen på MC var et faktum, var en Yamaha XVS1300 cruiser. Jeg hadde alltid sett for meg scenarioet vedrørende det å “cruise inn i solnedgangen”.
Derfor var en cruiser det opplagte førstevalget for meg og andre typer sykler var ikke en gang et tema. Men hvorfor valgte jeg nettopp en Yamaha XVS1300?
Jeg hadde bestemt meg for å i hovedsak gå for et japse merke. Hadde for meg at kvaliteten samt tilgang på merkeverksteder rundt om var størst på disse syklene. Jeg har ti tommeltotter så driftsikkerhet og tilgjengelighet angående verksteder var viktig for meg.
Av japse merkene så var det så absolutt Yamahaen som skilte seg ut som den tøffeste i mine øyne. Dog krevde det en lite utskifting av potta for å få den rette lyden da den orginale lyden mildt sagt var trist. Vindskjermen (les: stuevinduet) som sto på når jeg kjøpte den ble også i hui og hast kjapt skrudd av før noen kunne se meg…
Nok om det…. Jeg hadde mange kanonflotte turer på cruiseren og var med på en del fellesturer samens med andre. Problemet var at veldig mange av dem andre kjørte helt andre typer sykler. Alt fra “Street fightere” og R-sykler.
Skal man holde følge med slike sykler på svingete norske landeveier så blir det litt som å følge etter en Ferrari med en Golf GTI. Derfor ble etter hvert radaren min noe utvidet og det gjorde til at jeg etter hvert bestemte meg for å prøve noe annet.
Derfor så begynte jeg å kikke litt på noen alternativer. Jeg hadde lyst på noe som ikke var så “vanlig” og som man ikke møtte på over alt og jeg hadde dessuten bestemt meg for en såkalt “streetfighter”.
Etter mye om og men så siktet jeg meg sakte men sikkert inn mot Triumph og nærmere sagt en Street Triple R. Uansett hva annet jeg kikket på så kom jeg tilbake til denne. Den har funnet de fleste tester i den kategorien og siden jeg også kjente noen som hadde en slik sykkel som skrøt den opp i skyene så ble det til slutt at jeg skrev under kontrakten på en slik.
Dette var helt klart helt noe annet å kjøre. Jeg måtte nok kjøre ett par tusen kilometer før jeg følte meg 100% tilfreds for man må huske at jeg tross alt gikk fra en diger støpejernskomfyr av en cruiser. I førsten var jeg litt redd for at den nye Street Triple R’en ikke skulle imponere meg når det kom til motorkraft.
Husk, jeg var fersk i gamet så for meg var antall kubikk det som fortalte meg hvor mye krefter det er i sykkelen. Med Street Triple R sine “beskjedne” 675cc så var jeg litt spent på hva forskjellen i praksis var. Sannheten var at etter et par “uheldige” ryktninger med høyrehånden ble jeg overbevist. Denne sykkelen var langt mer spennende motormessig enn Cruiseren!
Min andre sykkel – Triumph Street Triple R
Det er nå jeg måtte begynne å faktisk lære meg litt teknisk kjøring. Denne sykkelen var så lett og svingvillig at det var en fryd å kjøre på landeveier med krappe svinger. Ordet “nedlegg” i sving fikk en helt annen betydning med denne.
Ikke noe galt med cruiseren i seg selv, men på en cruiser så er man “på tur” og på en streetfighter så sitter man mer i “attack”-mode og bare gleder seg til neste forbikjøring og eller neste sving. Fantastisk.
Men på slike fellesturer så blir det jo ofte til at man byttelåner litt sykler og selv om jeg har prøvekjørt en god del sykler allerede så var det spesielt en sykkel som imponerte meg. Jeg tenkte litt sånn “faen å”-liksom. Dette kunne bli dyrt for lommeboka… å det ble det…
Min tredje sykkel – BMW S1000R
… sykkelen jeg prøvekjørte var nemlig en BMW S1000R. Jeg prøvde så godt jeg kunne og forsvare mitt valg angående Street Triple R’en og faktisk var Street Triple R’en bedre på noen områder, men du herre skaper for en motor! For ikke å snakke om de flotte demperne som så klart i beste BMW ånd var elektroniske og adaptive.
Her har man alt fra Cruise Control til traction control og i det hele tatt var det kreftene og den fancy elektronikken som la tungen på vektskålen for min del.
Den føles litt mer “tungstyrt” enn Street Triplen. Lyden er også kanskje ikke like “tøff” som på Street Triplen, men med en slik motor samt fancy elektronikk så kan man vel få lov til å si “det driiiter jeg i”. Så langt har jeg rullet 11.000km. på BMW’en helt uten problemer og nå bare gleder jeg meg til å få den ut på veien igjen…
Min fjerde sykkel – BMW S1000R
Jeg må si at med en så sammensatt og perfekt sykkel på nesten alle områder så var det vanskelig å velge noe annet enn den samme sykkelen igjen. BMW S1000R kom jo i oppgradert versjon i 2017 og da måtte jeg bare slå til.
Med Adaptive dempere som kan justeres elektronisk med knapper fra styret, Cruisecontrol, quickshifter opp og ned, alarm, Acrapovic potte, varmeholker og ellers alt man kan ønske seg for den nette sum av rundt 215.000 kroner så ble valget lett.
En utrolig retningsstabil og leken sykkel på alle måter. Ikke like lett og slenge inn i svingene som en Street Triple, men en fantastisk turmaskin med fantastisk motor. De røde detaljene måtte vokse litt på meg, men i dag angrer jeg ikke på fargevalget.
Jeg har i skrivende stund kjørt til sammen 35.000 km. på en S1000R og det har ikke vert ett eneste feilskjær, bortsett fra en boble i lykteglasset som ble byttet på garanti uten spørsmål.
Hva blir min neste sykkel?
Hva min neste sykkel blir er jeg veldig usikker på. Så langt har jeg faktisk lyst på den samme sykkelen igjen. Jeg kjenner noen som har hatt problemer med sin sykkel av alvorlig grad og det er eiere av KTM og Aprillia og Ducati jeg tenker mest på i den sammenheng.
KTM Superduke 1290R er nok den som frister mest hvis jeg skulle bytte beite, men jeg synes ikke prisen står i stil til hva man får og jeg kjenner også to personer med samme sykkel som har hatt alvorlige problemer.
Jeg er klar over at det ligger en rapport ute som sier at BMW er blandt de syklene med mest problemer, men etter 35.000 km. på S1000R og det faktum at ingen andre jeg kjenner med S1000R har hatt problemer så føler jeg meg ganske trygg.
Aprillia har jeg heller ikke en veldig god magefølelse for. Jeg kjenner også en med Aprillia som måtte parkere den i Gøteborg etter motorstans og tas toget hjem. Så vidst jeg vet måtte han også ta toget ned for hente den etter reparasjon.
Ducati er helt sjef på design og lyd, men dette er kanskje den sykkelen jeg med sikkerhet kan si jeg aldri kommer til å velge. Jeg kjenner en som har hatt motorhavari med sin splitter nye Ducati og har hørt om flere andre med samme problem. Å få motorhavari med en splitter ny sykkel er jo bare komisk uansett.
Så valgene snurper seg inn veldig og til slutt sitter jeg igjen med BMW S1000R, eller kanskje en Yamaha. Det blir jo en bitteliten nedtur med tanke på elektronikken jeg i dag er vant til, men driftsikkerhet er det vel ingen som kan ta fra Yamaha eller japse sykler generelt.
Så foreløpig sitter jeg på gjerdet. Det blir uansett ikke noe bytte i år og heller ikke til neste år. Sykkelen jeg har i dag har kun rullet 10.000 km. så den går minst en sesong til før jeg vurderer bytte.
Kommenter gjerne artikkelen under.
