Den siste kjøredagen for meg i sommer ble via Atlanterhavsveien samens med kompiser, for på vei hjem så skjedde det noe uventet.
Det startet veldig bra. Jeg traff mine kjørekompiser som avtalt og la av gårde på tur i retning Kristiansund via Atlanterhavsveien og diverse avstikkere i området for å se litt på hva naturen hadde og by på.
Mye fin natur!
En ting er sikkert. Vestlandet har mye fin natur og by på! Dessverre var motlyset såpass sterkt at bildene ikke helt klarer å tale sin rett, men kjører man litt utenfor de vanlige stedene så finner man en del perler også her.
Vi kjørte videre med min kompis som veileder siden han var lokalkjent i området og vi endte opp på nok et fint sted som krevde oppmerksomheten til mitt lille lommekamera. Bilder sier mer enn tusen ord…
Atlanterhavsveien ble så klart også besøkt og vi stoppet på begge sider av den kjente broen for å få tatt «vinnerbildet». Desverre så var det såpass sterkt solys at bildet ikke ble noe særlig, men det ble nå vertfall festet på brikken okke som.
Man kan si hva man vil om disse utbyggingene som har blitt gjort for turister og rullestolbrukere, men personlig liker jeg det ikke. Jeg synes rett og slett det ødelegger naturen.
Jeg har selvsagt ikke noe i mot verken rullestolbrukere, men jeg mener at det er å dra den for langt når man bygger stole stålkonstruksjoner i naturen for at noen skal få muligheten til å se naturen som oss andre. En fin gest, men det ser ikke mye pent ut…
En brå slutt for sommerturen
Som nevnt tidligere så fikk sommerturen en brå slutt for min del. og det er nok hovedsaken til at det har drøyet litt siden siste gang jeg postet noe her inne. For på vei hjem så bestemte Onkel seg for å inndra førerkortet mitt.
Bil i jobb bruker jeg ikke uansett lenger, og bussen har jeg nå uansett tatt i den forbindelse. Jeg må også ærlig innrømme at jeg var glad for at det skjedde mot slutten av sommerturen. Denne turen jeg skriver om her var den siste offisielle turen i ferien.
Jeg kjenner at jeg rett og slett er litt «mett» og for meg så er det ikke noe krise og parkere sykkelen for sesongen, for det hadde vel uansett ikke blitt så veldig mye mer kjøring på meg i år.
Jeg var også såpass heldig at jeg hadde ett sted og parkere den da familien bor der oppe, så den står trygt innelåst i garasje og kjøreutstyret er satt igjen, slik at jeg bare kan ta flyet opp og hente den når førerkortet er i mitt eie igjen.
I tillegg til dette, så hadde jeg mulighet til å sitte på mine foreldre nedover til Fredrikstad igjen så ferien kunne forsåvidt fortsette som vanlig etter førerkortbeslaget.
Hva har jeg lært?
Tja… hva skal man si? Jeg har opplevd det samme før, for ca. 20 år siden og da mistet jeg lappen for tre måneder. Det var nok litt værre rent psykisk den gangen siden jeg akkurat hadde kjøpt meg ny bil og var langt yngre.
Men følelsen man får når man ser blålysene fra UP i speilet når man vet man har kjørt alt for fort er ikke akkurat behagelig. Man blir påminnet på at UP er på veien og at man bør ta noen forholdsregler. Spesielt hvis man er totalt avhengig av førerkortet.
Men ja, jeg kjørte for fort og straffen skal tas som en mann. Jeg kom nå uansett ganske greit ut av det synes jeg og jeg kan ikke akkurat si at jeg ligger søvnløs. Det er nok av ting som dukker opp etter hvert som vil ta min oppmerksomhet.
31.juli er den første dagen på jobb etter ferien for min del og da blir det uaansett liten tid til utflukter på MC ryggen. Sykkelen står jo trygt lagret der den er og jeg rakk til og med å vaske den skikkelig før jeg dro hjemmover.
Kommenter gjerne innlegget i kommentarfeltet under.
